Graham

Kolostomi siden 2006

Diagnose – hva nå?

I en periode hadde jeg blod i avføringen og sterke smerter, og i desember 2005 fikk jeg diagnosen rektalkreft. Alt skjedde veldig fort så snart jeg var innlagt på sykehus. Jeg fikk diagnose og forslag til behandling i løpet av to uker. Kreftsvulsten skulle først behandles med kjemoterapi fulgt av strålebehandling – og deretter skulle jeg få stomi. Reaksjonen min var: "Heller stomi enn en kiste." Sånn er jeg. Jeg ville komme videre og nektet å la frykt og sorg ta styringen, for jeg er på ingen måte ferdig med livet.

Stomipleiepersonalet var veldig hjelpsomme

Tidlig i prosessen ble jeg kontaktet av en stomipleiespesialist som gav meg informasjon om hva en stomi var. Jeg visste godt hva en stomi var, men jeg kjente ingen som hadde stomi. Før operasjonen møtte jeg stomipleiespesialisten igjen for å få målt hvor stomien skulle sitte. Vi ble enige om plasseringen, og stomien ble utført slik at jeg kunne bruke de samme klærne som før.

Stomipleiepersonalet var veldig hjelpsomme under hele forløpet. Selv om jeg var sikker på at jeg kunne håndtere stomien selv da jeg ble utskrevet fra sykehuset, kom de og besøkte meg hjemme. Jeg følte meg veldig trygg.

Luften må ut ...

Jeg ble operert to ganger. I den første operasjonen fikk jeg utført stomi, og kort etterpå ble jeg operert på nytt for å få fjernet endetarmen. Det er tøft å komme gjennom kjemoterapi, strålebehandling og to operasjoner, så det var en fordel for meg at jeg alltid har vært i god form.

Selv om jeg var godt forberedt, var det vanskelig å venne seg til å ha stomi. En av de første nettene etter operasjonen var det for mye luft i posen, og den gikk i stykker. På det tidspunktet hadde jeg ingen positive forventninger til livet med stomi. Heldigvis beroliget sykepleieren meg og forklarte at den ekstra luften i tarmene skyldtes operasjonen, og jeg har ikke hatt flere uhell.

Selv om jeg sover tungt, våkner jeg hvis det er luft i posen, vanligvis etter noen øl med gutta. Siden vi snakker om luft, kan det jo skje at den slipper ut. Med stomi kan du ikke kontrollere når du må slippe en fjert, og det kan ofte høres. Så jeg sier alltid: "Ikke se på MEG!" Det kan like gjerne være en av de andre. Forskjellen er bare at jeg ikke kan styre når det kommer luft. På den annen side lukter det ikke, på grunn av filteret i posen.

Tarmene fungerer veldig regelmessig. For det meste kan jeg styre tømmingen hver morgen ved å sitte på toalettet akkurat som før jeg fikk stomi. Den eneste forskjellen er at avføringen er i posen. Jeg liker å kunne skylle stomiposen ned i toalettet. Med denne typen pose kan man gå diskré på toalettet.

Hverdagen med stomi

Jeg har vent meg helt til livet med stomi, som ikke er annerledes enn det ville ha vært uten stomi. Jeg tenker så lite på at jeg har stomi at en gang etter et bad var jeg nesten ferdig med å kle på meg før jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta på meg stomiutstyret – rett og slett fordi jeg ikke tenker på at stomien er der.

Jeg har alltid svømt mye, og jeg går fortsatt i svømmehallen og i badstue. Jeg har aldri hatt noen problemer i den forbindelse. Jeg bruker en minicap, en veldig liten stomipose som nærmest ligner et rundt plaster, og ingen ser det gjennom de flotte badebuksene mine.

Jeg er veldig glad i den store hunden min, en schäfer, som jeg går lange turer med hver dag. Etter en lang fottur kan det være hyggelig å spille biljard med gamle venner. Vi ser også rugbykamper sammen, på stadion eller på TV. Jeg var profesjonell rugbyspiller for Wales da jeg var ung, så jeg følger med når hjemmelaget spiller. Det føles nesten som å være på banen igjen.

Jeg har et virkelig godt liv som ikke er påvirket eller begrenset av stomien.