Helene

Ileostomi siden 1998

Jeg har hatt problemer med magen siden jeg var liten jente. Ingen trodde at jeg hadde en sykdom. Jeg var bare et barn med "følsom" mage! Da jeg ble 12 år, var det mer enn bare en "følsom" mage. Jeg hadde alltid diaré, og jeg hadde mye smerter. Situasjonen var i ferd med å bli desperat, og jeg følte meg veldig dårlig. Foreldrene mine skjønte at jeg ikke orket mer, og at noe var alvorlig galt. Jeg kom på sykehus, og tilstanden min var kritisk – legene besluttet å gi meg en akuttoperasjon, selv om de ikke hadde en ordentlig diagnose. Jeg kunne ikke klare meg uten operasjon. Derfor fikk jeg stomi, og det viste seg at jeg hadde Crohns sykdom.

Stomi – den eneste løsningen

Jeg ble operert akutt, slik at jeg bare hadde et par timer på å venne meg til at jeg skulle få en stomi. På det tidspunktet hadde jeg så store smerter at jeg bare var glad til for alt som kunne gjøre meg bedre. Det var ikke en krise for meg å få en stomi – og det var det heller ikke for familien min. Når du blir så syk som jeg var før jeg fikk stomi, ser du livet i et helt annet perspektiv. Stomien var redningen for meg.

Informasjon kan være veldig verdifullt

Sykehuspersonalet gjorde alt de kunne for å berolige meg. De gav oss – meg og familien min – all informasjonen vi trengte, på en rolig og lettfattelig måte. Jeg skjønner det når jeg tenker tilbake på det. Noen timer før operasjonen fortalte en stomisykepleier meg helt rolig hva en stomi var, og hvordan den så ut. Denne typen informasjon, enkel og praktisk, var veldig nyttig for meg – og sikkert også for foreldrene mine.

Nå måtte jeg skifte posen på egen hånd ... jeg var veldig nervøs…

Jeg var veldig nervøs første gang jeg måtte skifte stomiposen selv. Men stomisykepleieren var der og fulgte med. Det hjalp mye. Jeg følte at jeg ble tatt vare på. Han var rett ved siden av meg. Mens jeg lå på sykehuset, fikk jeg et hefte med trinnvis veiledning om skifte av stomiposen. I dag – 10 år senere – skifter jeg fortsatt posen på nøyaktig samme måte som beskrevet i heftet – den måten som stomisykepleieren lærte meg å skifte den på.

Jeg lurte på om noen ville kysse en jente med stomi

"Er det noen som vil gå ut med en som meg?" Da jeg fikk stomi, stilte jeg meg mange slike spørsmål. Jeg var 12 år – den alderen da man begynner å få øynene opp for gutter. Jeg så noen av venninnene mine kysse gutter, og det ville jeg også gjerne. Det er ingen grunn til at en stomi skal være en hindring. Tro meg – jeg fant noen som ville kysse meg, og jeg har ikke hatt problemer med gutter siden! Verken som tenåring eller voksen har jeg følt at stomien har vært et problem når det gjelder kjærester. Men det skyldes nok at jeg er ganske avslappet når det gjelder stomien.

Noen ganger må jeg minne meg selv på at ikke alle andre har stomi

Jeg kan nesten ikke hvordan det var uten stomi – jeg har hatt den i halve livet nå. Noen ganger må jeg minne meg selv på at ikke alle andre har stomi! Jeg mener at man selv har et ansvar for å ha et godt liv med stomi. Det er jo en grunn til at man får stomi. Det er ikke for moro skyld. Jeg har stomi, og jeg kan leve som jeg vil. Jeg er 22 år og lever livet fullt ut. Jeg har en flott kjæreste, og snart er jeg ferdig utdannet sykepleier! Mitt råd til andre er: Vær positiv. Aksepter stomien din. Hvis det er vanskelig noen ganger, kan du tenke på hvordan det hadde vært hvis du ikke hadde fått stomi!