Å få stomi, midlertidig eller permanent, er en stor endring i livet. For noen kan det ta lang tid og kreve mye tilpasning å godta livet med stomi. Andre tilpasser seg raskere. Hvordan du takler det, avhenger deg og situasjonen din – det er ingen rett eller gal måte å leve med stomi på. Vi har samlet historier fra andre mennesker som lever med stomi, som deler sine erfaringer.
Jeg fikk diagnosen ulcerøs kolitt i 2002. Jeg fikk medisinering hele tiden, og jeg var fortsatt ikke bra. Legene nevnte operasjon og stomi flere ganger, men jeg gjorde alt for å unngå det.
En av grunnene til at jeg ikke ville ha stomi, var at jeg i mange år hadde hatt eksem. Jeg var redd for at det ville bli et problem og forverre seg i området der posen skulle festes. Heldigvis har jeg ikke hatt noen problemer til nå.
Jeg bruker et endelt system fordi jeg vil ha utstyr som er mest mulig diskré.
Da jeg var gravid i 18. uke, var jeg så syk at der ikke var noen annen løsning enn å fjerne tykktarmen og få stomi. På den tiden tenkte jeg bare på babyen inni meg, og jeg var mer bekymret for hennes helse enn at jeg skulle ha stomi.
Da jeg våknet fra bedøvelsen, satt fødselslegen ved siden av meg som en engel, og det eneste jeg ville høre, var at barnet mitt hadde det fint. Hun dro vekk dynen, og jeg så stomien, posen og den store forbindingen. Det var greit nok å se det. Jeg hadde regnet med at det var der, men det var mye viktigere for meg å vite at barnet hadde det bra, og det hadde hun.
Mens jeg lå på sykehus, fokuserte jeg på barnet. Jeg håndterte stomien, og det var ikke noe problem. Det var først da jeg kom hjem og så meg selv i speilet at det gikk opp for meg hvor forandret kroppen min var med stomien og arret. Det tok et par uker å akseptere, men jeg følte meg mye bedre, og for første gang siden jeg fikk diagnosen var jeg ikke syk. Det hjalp meg mye.
Plutselig opplevde jeg en frihet jeg ikke hadde hatt på lenge. Før operasjonen kunne jeg ikke bevege meg langt vekk, fordi jeg alltid måtte være i nærheten av et toalett. Nå kan jeg forlate huset uten å vite hvor jeg finner et toalett. Legene har fortalt meg om muligheten for å få en ileopose, men det har jeg ingen planer om. Mannen min sier stadig at jeg må beholde stomien, fordi den gir oss mye større frihet. Nå er det jeg som venter på ham når vi skal ut.
Jeg har nettopp vendt tilbake til den gamle jobben min, som konsulent i offentlig arbeidsformidling. Jeg har nær kontakt med mange mennesker hver dag, og ofte besøker jeg folk der de bor. Det er selvsagt viktig for meg at jeg kan stole på posen, og at ingen kan se eller lukte noe.
Bare én gang har jeg hatt et problem, da jeg kjørte bil etter en avtale. Sikkerhetsbeltet trykket på stomien, og jeg fikk en lekkasje. Etter det lærte jeg å sette sikkerhetsbeltet høyere oppe.
Etter å ha født en liten jente i november har jeg bedre helse enn jeg har hatt på mange år. Jeg nyter virkelig livet og datteren vår. Å få barn betyr at du må overse dine egne behov noen ganger, og jeg har rett og slett ikke tid til å rote med posen mellom bleieskift og amming. Jeg har ikke alltid anledning til å bruke mye tid på meg selv, og ofte må toalettbesøk gjøres unna ganske fort. Da har det mye å si at posesystemet er lett å bruke.
Jeg fikk stomi mens jeg var gravid, så jeg har ikke prøvd å gå i de vanlige klærne mine siden jeg fikk stomien. Nå seks måneder etter fødselen syns jeg fortsatt det er vanskelig å skjule posen under beltestedet, så jeg kjøper fortsatt graviditetsbukser. Jeg prøver å kjøpe andre klær jeg liker, for å finne en ny stil.
Loading content...
Du forlater nå Dansacs nettsted og går til et nettsted som ikke drives av oss. Dansac er ikke ansvarlig for innholdet på eller tilgjengeligheten av nettsteder det linkes til. Merk at linkede nettsteder kan ha andre retningslinjer for sikkerhet og personvern.